Kari og Ola Nordmann er glad i tradisjoner. Det blir synlig akkurat nå i førjulstida. Selv om ikke alle vasker taket lenger, er nok de fleste hjem pyntet med lys og stjerner. Hvis tradisjon skal defineres som noe som har oppstått over lengre tid, er et sosialt bindeledd og skaper forventninger når tiden er inne, må vi si at tabloidpressen gjør en hederlig innsats.

År etter år får vi lese om kjøreregler om hva vi skal og ikke skal ved og under julebordet i en tid som egentlig skulle vært preget av ettertanke. Vi får også lese om kaloritunge matoppskrifter. Siden disse kalorier har en lei tendens til å forvandle seg til kiloer etterpå vet vi allerede nå at avisene kommer med de store oppslagene om de nyeste slankekurer i januar.

En annen kjent tradisjon er prognosene for julehandelen. Ikke bare at de alltid kommer i slutten av november men de setter også nye rekorder hvert år. Over 50 milliarder skal det være i år når Virkes selvoppfyllende profetier blir realitet.

Jeg skal gjerne innrømme at også jeg var en tradisjonsbærer tidligere med å kritisere den enkeltes overkonsum hvert år når det gjald presangutdeling. Men siden et par år slipper mine nærmeste å bli konfrontert med moralistiske slengbemerkninger. Først kom jeg med forslag om å sende penger til Afrika. Deretter at presanger helst skulle være selvlaget eller mer opplevelsesbasert. Men også det har jeg sluttet med.

Det er ikke slik at jeg går så langt som en tidligere finansminister som i tråd med kapitalistisk logikk mente vi skulle løpe og kjøpe for å opprettholde økonomisk vekst.

Men i dag innser jeg at gavene ikke bare uttrykker vår kjærlighet til våre nærmeste. Ut over det er det også et sosialt språk. Vis meg dine gaver og jeg forteller hvem du er (som en variant på bøker og bokhyller). Vårt konsum gjenspeiler vår sosiale tilhørighet. Å kreve av den enkelte at den skal endre sitt forbruk betyr i siste konsekvens at han eller hun må ta avstand fra den gruppe hun eller han føler å være en del av. Som igjen innebærer fare for ensomhet. Vi vet at stadig flere ting ikke gjør oss lykkeligere men vi klarer ikke å la være. De fleste nikker bekreftende når Ole Paus sier «vi har alt, men det er alt vi har». Men vi føler en forpliktelse til å gi. Og til å kjøpe.

Det er dette dilemmaet som gjør at mange av oss har et dårlig magefølelse når flere søppelsekker med innpakningspapir settes foran døren etter at presangslaget er kjempet ut. Ikke sjelden med en følelse at takknemligheten ikke stod i forhold til vår egen omtanke.

Å kreve at den enkelte skal komme ut av dilemmaet alene er i verste fall respektløs men også i de fleste tilfeller resultatløs. Det er bare i fellesskapet vi kan klare dette. Det betyr å snakke om våre virkelige ønsker. Ved eller under julebordene. Eller hvor det måtte passe…

God Jul!

Ron Bruinvis

Fylkesleder Miljøparti de Grønne