For en uke siden så jeg filmen Barndomav Margreth Olin. Jeg så den sammen med politikere fra hovedutvalg for oppvekst i Skien og Utdanningsforbundets medlemmer. Det sterkeste inntrykket fra filmen var Olins evne til å fange barnas livsverden. Dialogene, forhandlingene, humoren, samværet, korte utenforskap og fantasiens grenseløshet. Ulike episoder fra barns lekende hverdag i barnehagen, utløste samstemt respons fra publikum i salen. Gjerne i form av varm latter, gjenkjennelse og glede. Olin har skapt en film som engasjerer, ved å vise det aller viktigste i barns liv, nemlig leken. Den leken som er barnas egen.

Samtidig som filmen vises på kino i hele landet, pågår det et urovekkende arbeid i OECD (Oganisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling). I følge Dagsavisen (16. september 2016) er Norge et av 16 land som deltar på møter for utforming og planlegging av et barnehageprosjekt som går under navnet «International early learning study» (IELS). Dette er i praksis en PISA-test for barn i barnehage. I artikkelen sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at det ikke er aktuelt for Norge å delta i et slikt prosjekt, og at Norge bare er observatør i disse møtene. Dagsavisen stiller et betimelig spørsmål: Hvorfor er Norge i det hele tatt med på disse møtene hvis det ikke er aktuelt å delta i prosjektet?

I februar fikk jeg en e-post fra en pedagog i England. E-posten framstod som et slags varsel. Storbritannia vurderer å bli med i OECDs pilotprosjekt. Det skaper en annen bevegelse i et arbeid som til nå har vært lite tilgjengelig for offentligheten. Om Storbritannia takker ja til å bli med i prosjektet, hvilket land følger da etter?

Da 6-åringene ble overført fra barnehage til skole i 1997, var intensjonen at dette skulle bli noe som forente det beste fra barnehage og skole. Lærere fra barnehage og skole skulle sammen skape en pedagogikk som egnet seg særlig godt for 6-åringene. Samtidig hadde politkerne et håp om at det kunne bidra til et kunnskapsløft hos barn og unge. I dag vet vi at leken nærmest ble borte, at fagene overtok og at resultatene uteble.

Samtidig som leken ble borte, ble også de estetiske og praktiske fagene i skolen gradvis redusert. OECD og PISA bidro til at Norge fikk et smalere fokus på hvilke fag som ble ansett som viktige. Dette har igjen påvirket barnehagene. I følge en rapport fra (tidligere) Høgskolen i Vestfold, Alle teller mer (2009) skjedde det en forskyvning i hvilke fagområder barnehagene satset på. Kreative fagområder vek plass for fagområder knyttet til lesing, skriving og regning.

Parallelt har det åpnet seg et kommersielt marked for kartleggingsverktøy og pedagogiske programmer. Flere programmer har fokus på å regulere barns adferd. Barn må lære å sitte stille, høre etter og samarbeide sånn at de kan lære «mer». Og hva skal de lære? Barna skal helst si sirkel og ikke runding, for da blir det enklere for dem når de kommer over i skolen. Som om det å si ordet sirkel gjør at barnet forstår sirkelens funksjon. Barnet blir ikke et matematisk menneske av å kunne uttale ordet sirkel.Like lite som det blir et musisk menneske av å kunne si do-re-mi.

Jeg er klar over at dette er en spisset fremstilling, men det handler om verdivalg på barnas vegne. Har barndommen og leken egenverdi eller nytteverdi? Politiske valg får betydning for barnas liv, ikke bare for Norges rangering i OECD. Når politikerne bestemmer at noe nytt skal inn, går det på bekostning av noe annet. Alle er enige om at det er viktig å kunne lese, skrive og regne, men at dette skal være mer grunnleggende enn leken, enn filosofiske betraktninger om hvem man er i verden, kan med fordel diskuteres.

I følge barnekonvensjonens artikkel 12 har barn rett til å si sin mening og deres mening skal bli tatt på alvor. På Stortingets hjemmeside ligger det en artikkel skrevet av Berit Bae (Dr.philos). I artikkelen viser hun til forskning der barn ytrer seg om barnehagen. Hun skriver: (Barnehagebarn) er i stand til å uttrykke seg om hva som er ok og ikke ok ut fra deres perspektiv. Som vi ser, er lek og tilknytning til andre barn viktig. Dessuten synes det viktig for dem at de kan bestemme noe selv og ikke føle seg styrt av voksnes planer og regler hele tiden. De uttrykker også klart at de ikke liker når deres integritet blir krenket, enten fysisk eller ved at noen nedvurderer dem verbalt.

Margreth Olins film viser en barnehage som fortsatt setter barnas egen lek høyt. Ikke voksenstyrt lek eller lek som har et læringsmål, men den såkalte «frie» leken. Den leken som er kompleks og som det er vanskelig å måle læringsutbytte av. Den som har en opposisjonell kraft i seg og som samtidig blir sårbar fordi foreldre, lærere og politikere har høye ambisjoner på barnas vegne. Om barna fikk bestemme mer, ville de da leke mer? Og hvordan stiller vi som politikere oss til det hvis vi blir bedt om å si ja eller nei til PISA-test i barnehagen?

Mona Nicolaysen

Stortingskandidat

Telemark MDG

Publisert i Varden 23. mars 2017