Regjeringen la fram sin klimamelding 25.04. med mål om å redusere klimagassutslippene. At det tok lang tid for å komme til enighet er nok et uttrykk for intensiv tautrekking i kulissene.

Det som koalisjonen har klart med dette er å presentere et forholdsvis tannløs dokument som ikke særlig engasjerer folk flest.

Meldingen har fått en meget lunken mottagelse fra miljøsiden. Næringslivet viste seg å være fornøyd. Det som midlertidig er bra at regjeringen retter fokus på skog som en viktig faktor i CO2 lagring. Dessverre gjenspeiles også her kortsiktige næringsinteresser og en konsekvent miljøsatsing uteblir.

Som kanskje de fleste husker fra skolen, er at planter omdanner CO2 til kullholdig materiale og avgir oksygen. Så lenge et tre står, er kullet lagret og mens treet vokser øker mengden av det. Men i skogen skjer det masse mer. I skyggen under trærne er temperaturen lavere og fordampning mindre. Derfor har skogene også en viktig svamp funksjon som demper flomfare. Dessuten setter et enormt nettverk av røtter en effektiv stopper for erosjon og ras. Og noe som er mindre kjent: Jordsmonn i skogen er et mylder av dødt materiale og aktive mikroorganismer som overgår selve skogen i lagringsevnen av CO2. Opp til 90% av den totale mengden er lagret i myr og skogsjord.

Men ikke minst er skogen et levested for utallige arter og 40% av dem står på rødlisten som betyr at de er i mer eller mindre grad truet. Dette kan virke paradoksalt siden skogens utbredelse har vokst enormt i de siste 100 år og tilveksten er betydelig mer enn det som hogges. Forklaringen finner vi blant annet i misnøyen som restauratører gir uttrykk for: Det finnes ikke lenger den kvalitet på virke som det trengs for å gjøre en god jobb. Trærne er ikke gamle nok og de har vokst for fort.

Med andre ord: mens nyskog har vokst, har gammelskog nesten blitt rasert. Av gammelt urskog finnes bare noen få rester. Også laftenæringen begynner å bli bekymret for materialkvaliteten.

Sørover i Europa har skogsnæringen for lengst innsett at å drive på naturens premisser er den beste veien å gå. Også økonomisk. Tidligere var flathogst med etterfølgende planting av særlig gran det vanlige. Konsekvensene var katastrofale. Forsuring av jordsmonnet var en viktig faktor for skogsdøden i Tyskland. Trærne på rekke og rad og i samme alder klarte ikke å stå i mot stormene og uendelige mengder med tømmer gikk overende. Å rydde opp etter noe slikt er omtrent det farligste en kan være med på og mange menneskeliv gikk tapt. Også i Norge har vi sett et skadeomfang i millionklassen etter Dagmars herjinger som gir en pekepinn på hva vi kan forvente når klimaendringene slår inn for alvor.

Allikevel skyver skogsnæringen i Norge kunnskap om de negative konsekvensene til side og kritikere blir beskyld for enten å mele sin egen kake eller i verste fall ikke å ha peiling på hva de snakker om.

Det tar meget lang tid etter en flathogst før skogen får tilbake sine positive kvaliteter som beskrevet ovenfor. Derfor er løsningen forholdsvis enkelt å beskrive: Utfasing av flathogst og overgang til plukkhogst og økt vern av store skogsområder. Dessverre har staten ikke vært villig til å honorere skogseiere som er sitt ansvar bevisst og som er villig til å gi et viktig bidrag til både biologisk mangfold og klimavern. Samfunnet nytter svært godt allerede i dag av mulighetene skogen tilbyr oss i form av rekreasjon og helse. Og når vi registrerer at skogsbruk står for ca. 0,5 % av BNP er det tragisk at samfunnet ikke bidrar i betydelig større grad til å opprettholde skogens fantastiske kvaliteter.

Miljøministeren Bård Vegar Solhjell uttalte at klimavern og tradisjonell naturvern kan stå i motsetning til hverandre. Dette kunne være gjenstand for en interessant diskusjon. Men utfallet med hensyn til skogsdrift er klart: Godt naturvern er bra for klimaet.

Ron Bruinvis

Miljøparti de Grønne