I klima- og miljødebatten blir det ofte snakk om hva som fungerer best for å få til forandringer. Pisk eller gulrot? Noen heier mest på gulrot mens andre ser nødvendigheten av streng pisk. Mange er nok enige om at det trengs litt av begge deler. Et strengt regime uten noen form for oppmuntringer vil ikke virke motiverende.

Dilemmaet er at det som virker som pisk for noen, nettopp er gulroten for andre. Ta dieselforbudet i Oslo som eksempel. Noen reagerte sterk på at Oslo valgte en forbudslinje. Vanlige privatbilister med dieselbil, måtte la bilen stå og velge andre fremkomstmidler. I følge Oslo kommune sine hjemmesider førte dette til en 30% nedgang på antall dieselbiler på veiene, og en totalt reduksjon av trafikk på 10—20%.

Hva skjedde? Lufta ble bedre og folk med astma og andre luftveisplager kunne være ute. For dem må dieselforbudet ha vært en lettelse. Så strides folk om bedre luftkvalitet skyldtes færre biler på veiene, om det var værforandringene sin fortjeneste eller om det var en kombinasjon. Svaret har selvsagt betydning for om Oslos eksempel vil etterfølges i andre byer. Det er liten vits i å piske hvis man ikke får en form for gevinst, noe som kan oppleves som en gulrot, for noen.

Mange er sinte på miljøbevegelsen fordi de ønsker å skape forandringer som ikke oppleves som positive her også nå. Luftkvalitet er et eksempel. Er man frisk, merker man kanskje ikke at lufta er dårlig og ser heller ikke behovet for forandring like godt. Ikke ennå i hvert fall.

Tidligere hadde vi veldig forurensa fjorder her i Grenland. Jeg kan huske at et russekull i Porsgrunn, på slutten av 80-tallet, gikk i Teknikertoget med død fisk i et trillebår. Meldinga til daværende miljøvernminister, Sissel Rønbeck, var at det fortsatt ikke var mulig å bade i Frierfjorden. I dag kan vi det, og motstanden mot et giftdeponi i Brevik er stor, nettopp fordi vi ikke ønsker skitne fjorder igjen. Det som før var et skuldertrekk for mange, er i dag en selvfølge. Klart vi skal ha reint vann i fjordene våre! Å få bade i fjorden er en hverdagsglede for mange. For industrien må overgangen fra utslipp til rensing ha kjentes ut som en pisk hver eneste dag. Og det er i grunnen dette det hele handler om. Hvem sin glede eller frustrasjon skal man høre mest på når beslutninger skal tas, når samfunnet må gjennom en transformasjon?

Vi lever i en tid der klima- og miljøsakene blir sett på som vår tids viktigste sak. Den er viktig for miljøbevegelsen fordi den oppleves som et være eller ikke være for det livet vi kjenner på kloden i dag. Den er like viktig for klimaskeptikerne, nettop av samme grunn. Om miljøbevegelsen vinner fram med sine synspunkter, betyr det en forandring for dem også. Sånn er det gjerne med store bevegelser.

Tidligere har vi hatt arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen. Begge har ført til reguleringer gjennom det som har blitt opplevd som restriktive tiltak for noen. Begge har startet i det små og endt opp med store samfunnsendringer som vi nå tar for gitt. Et eksempel kan være tariff- og avtaleverk som regulerer forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. I kampens hete må mange arbeidsgivere, og arbeidstakere som har vært redde for å miste jobben sin, ha opplevd kravene som urimelige. Skillet mellom pisk og gulrot er vanskelig å strekke opp fordi vi i dag tar det som en selvfølge at det er organisasjonsfrihet i Norge. I andre deler av verden kjemper de fortsatt.

Et eksempel på en regulering som har kommet som en konsekvens av kvinnebevegelsen er loven om kjønnskvotering for å sikre kjønnsbalanse i styrer. Det hjalp ikke med bare oppmuntring og gode styrehonorar (les: gulrøtter). Det måtte sterkere lut til, og fortsatt er det dessverre sånn at denne loven ikke gir noen garanti for at det blir 40% kvinner i styrene. Dette er en nokså ny bestemmelse i et historisk perspektiv, og kvinnebevegelsen har fortsatt en jobb å gjøre for å sikre likestilling. Både her til lands og i global sammenheng.

Vår tids bevegelse er den grønne bevegelsen. Vi lever våre lividen, som en del av den, enten vi liker det eller ikke. I starten av slike bevegelser, oppleves mange av forslagene til reguleringer som unødvendig strenge. Kanskje særlig for de som er tilfreds med tingenes tilstand. Eksempelvis  industriherrene i arbeiderbevegelsens tid og menn i kvinnebevegelsens oppstart.

I vår tids bevegelse, ser vi mye av det samme. Noen ønsker å skape forandringer og innfri Klimaforliket og Parisavtalen. Andre yter motstand og ønsker at ting forblir som de er. Hva blir pisk og hva blir gulrot, og for hvem? For meg er gulroten selve framtida, og jeg aksepterer at veien fram kommer til å preges av forandringer gjennom regulering og restriktive tiltak. Det vil oppleves som nødvendig av noen og frustrerende av andre. Historien viser oss at det antakelig ikke finnes en vei mot forandring som bare er belagt med gulrøtter.

Mona Nicolaysen

Stortingskandidat, Miljøpartiet De Grønne, Telemark

Publisert i Varden 20. januar 2017