«Norge skal ha en klimalov,»sa Rasmus Hansson fra Miljøpartiet De Grønne i et NRK- intervju dagen etter forrige Stortingsvalg. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti har alle vært frustrert over klimatiltak som ikke gjennomføres til tross for Parisavtalen og klimaforliket.

Vedtaket sier at utslippsnivået i 2030 skal reduseres med minst 40 prosent fra 1990-nivået, og totalt med 80 til 95 prosent innen 2050. Samtidig skal effektene ved kjøp av klimakvoter fra andre land regnes inn, noe som i praksis gjør at Norge ikke forplikter seg like sterkt til å kutte utslipp i egne virksomheter.

Samme uke som klimaloven ble vedtatt, bestemte Donald Trump seg for å trekke USA ut av Parisavtalen. Umiddelbart kom det reaksjoner fra store deler av verden. Fra verdens miljøbevegelse kom det et nærmest unisont sukk, og statsledere advarte Trump på det sterkeste. Likevel – USA står nå utenfor verdens klimaforlik, mens Nord-Korea faktisk er med. Det er et paradoks.

Norge har fått en klimalov som skal bidra til en mer konsekvent klimapolitikk. Og dette skjer i en tid der ulike oppfattelser av virkeligheten, og hva som er viktig for framtida, brytes mot hverandre. Vi har en olje- og energiminister som er bekymret for at hensynet til klima og miljø skal legge framtidig oljevirksomhet på is. Og i Varden i forrige uke kunne vi lese at det internasjonale energibyrådet IEA er bekymret for at verden kan bli for avhengig av olje og gass fra ustabile land i Midtøsten. De ber derfor Norge om å åpne nye felt og øke produksjonen. Slike tankesett forutsetter en verden som er avhengig av olje og gass og er hverken konstruktiv eller framtidsrettet.

Samtidig oppstår det på merkelig vis positive etterdønninger etter at Trump har trukket USA ut av Parisavtalen. Det er som om engasjementet for klima- og miljøsaken skrur seg til et ekstra hakk. Enkelte klimaforskere mener til og med at dette er det beste som kunne skjedd for klimakampen. Delstater i USA protesterer. California går i spissen for å forsikre verden om at de kommer til å fortsette sitt lokale arbeid for fornybarsamfunnet. Michael Bloomberg, tidligere borgermester i New York City, forsikrer at hans selskap skal være samlende, og lover både klimakutt og penger. Ikke bare bretter miljøforkjempere opp ermene, men det kan nesten se ut til at mange som tidligere har stilt seg litt likegyldige til saken har våknet opp av døsen.

Det er heller ingen ting som tyder på at land som Kina og India kommer til å endre sin tilnærming til energispørsmålet. Teknologi og økonomi er viktige drivkrefter i kampen mot klimaendringene. Og når store aktører i verdensøkonomien tar grep, følger andre land etter. Solenergi er på vei opp i markedet. Kullkraft og olje er på vei ned. At USA er ute, kan bety at det blir færre innsigelser i diskusjonene om hvordan vi løser utfordringene. Vi kan få en kamp om de beste løsningene i stedet for stadige omkamper for å beholde de dårlige.

Og midt i dette har altså Norge fått en klimalov. Selv om vi strever med å innfri Parisavtalen fordi det er så mange motstridende krefter i Norge også. Det finnes folk som bytter ut fossilbilen med elbil eller sykkel, og det finnes folk som hevder sin rett til å kjøre dieselbil til de dør. Det finnes oljebasert industri som tviholder på historien om at Norge produserer den reineste olja i verden, og det finnes industri som vet at framtidig suksess handler om styrt omstilling fra fossilt til fornybart. Uansett har Norge som nasjon tatt et standpunkt ved å vedta en lov som sier noe om hvordan vi skal forholde oss.

En av utfordringene med loven er at det europeiske klimakvotesystemet er inkludert i lovteksten. Norge er et rikt land, og man kan tenke seg at utslippskuttene Norge forplikter seg til i Parisavtalen ikke nødvendigvis trenger å skje på norsk territorium. Jeg mener det vil være uansvarlig. Det er derfor en svakhet ved loven at den ikke åpner for å sette nasjonale mål for utslippskutt. Uten tallfesting, blir det vanskeligere å måle Norges innsats i verdens fellesprosjekt. Klimarettferdighet kan ikke handle om at de som har mest skal kutte minst bare fordi de kan betale seg ut av problemet.

Mona Nicolaysen

Stortingskandidat, Miljøpartiet De Grønne Telemark

Innlegget er publisert i Varden 8/6 – 2017.