Norge kan ikke legge opp til en politikk som fører til at vi stadig trenger nye deponi. Miljøpartiet De grønne ønsker sterkere fokus på selve problemet, nemlig det farlige avfallet, og krever at industrien må produsere mindre farlig avfall og at de må forpliktes til å fortløpende resirkulere og håndtere avfallet som eventuelt blir igjen. Deponisaken i Brevik handler ikke først og fremst om arbeidsplasser, men om hvordan vi vil ha det rundt oss i framtida. Og Miljøpartiet De Grønne vil ikke ha deponi av farlig avfall nær der folk bor. Vi vil ta vare på Brevik, derfor sier vi klart nei til deponi.

I juni 2015 satte Klima- og miljødepartementet i gang et nasjonalt søk etter lokaliteter for deponiløsninger for farlig avfall når Langøyadeponiet er fullt. Et av de påtenkte stedene er Brevik, under hundre meter fra tett boligbebyggelse. En erfaren industrikommune som Porsgrunn har stoppet planene om dette i påvente av bedre løsninger for avfallssirkulasjon og en godkjent nasjonal avfallsplan som ivaretar sikkerhet for miljø og mennesker.

Miljøpartiet De Grønne hadde forventninger til stortingsmelding 45 (2016-2017) Avfall som ressurs. Målet er i følge meldinga å redusere farlig avfall og håndtere det resterende på en forsvarlig måte for både folk og miljø. Meldinga vektlegger avfall som en ressurs, men tar i liten grad tak i håndtering av farlig og radioaktivt avfall, hvor det viktigste er trygg håndtering.

I praksis betyr det at politikere, miljøbevegelse og lokal befolkning ikke har fått svar på sitt viktige spørsmål: Hva er den langsiktige strategien i saken om deponi av farlig avfall i Norge? Deponiet på Langøya har blitt fullt raskere enn antatt. Skal vi bare fortsette å opprette nye deponi? Skal små lokalsamfunn måtte akseptere å leve med avfallsdeponier rett utenfor stuedøra? Uten svar på dette, blir det også vanskelig å skape forståelse for at Brevik skal være svaret på et nasjonalt og internasjonalt avfallsproblem.

Reduksjon av farlig avfall og nye arbeidsplasser innen gjenvinning og sirkulasjon, vil være viktige virkemidler i nasjonal og internasjonal avfallspolitikk. I følge regjeringen regner en i europeisk sammenheng med langt over 100 000 nye arbeidsplasser ved slik økonomisk omlegging innen ca 2030. Avfallshåndtering er en industri som vokser. Vi trenger en politikk som minimerer lagring av farlig avfall, som bidrar til arbeidsplasser innen gjenvinning og sirkulasjon, og som ivaretar folks behov for trygghet og sikkerhet.

Befolkninga i Grenland er engstelige for ulykker i fjorden, selv om de vet at det hører til sjeldenhetene at skip grunnstøter eller kolliderer. De er urolige for at avfallet som skal lagres i gruvene får konsekvenser for folk, marinbiologien og for miljøet, for naturen og for den unike skjærgården med alle badeplassene rekreasjonsområdene og muligheter for kystfriluftsliv. De er urolige for nye «Full City-ulykker» som skitner til naturen og skader dyre- og fugleliv. Til tross for forsikringer, føler ikke befolkninga trygghet, men utrygghet. Denne utryggheten må regjeringen fjerne.

Hilde Forberg Andersen, talsperson, MDG Porsgrunn
Mona Nicolaysen, stortingskandidat, MDG Telemark
Rasmus Hansson, nasjonal talsperson, MDG

Innlegget er trykket i TA 17/8 – 17.